Foreldre er noen fantastiske dyr. De aller fleste er enige om at det å drive med idrett er bra for barna, og at det i stor grad skal være preget av lek og moro.
Det er derimot stor uenighet rundt en rekke ting på treningen – og ikke minst i kamp. Hvor mange treninger i uken barna skal ha?
Hvor mange minutter hver spiller skal ha.
Hvorfor får ikke min gutt/jente spille mer?
Ikke minst det besynderlige konseptet med å skulle ”coache” sin egen sønn/datter. – Per, løp dit. Gjør sånn. Gjør sånn.
Alt dette har gjort at det har blitt utviklet et sett med foreldreregler. En av reglene er at foreldrene skal oppholde seg på andre siden av banen for treneren når det er kamp. I mange tilfeller – deriblant min egen – så går det helt fint at de står på min side. De fleste er opptatt av å muntre opp gutta på banen, og snakke de opp.
Jeg er heldig som privat får være en del av et lag der vi sliter med minimalt av disse problemstillingene. Foreldregruppen er flott, støttende og til tross for at vi taper 34-2 i enkelte kamper, så er det fokuset på de to målene som blir scoret når kampen er over.
Som en av to hovedledere med ansvaret for Sør Cup opplever vi derimot en del tilfeller av det motsatte. I mange tilfeller er det foreldre som ønsker å ta ut sitt eget idrettspotensiale i barnet sitt. Enten det gjelder spilletid, eller ferdigheter på laget. Mange ønsker å være der for barnet sitt, men blander sammen det ”å være der for barnet” og ”å være der for SITT barn”. Forskjellen ligger i ordet SITT, man tenker mer på sitt eget barn enn helheten som er laget. Man ønsker å styre treneren, påvirke, og sørge for at sitt barn får flest mulig minutter på banen.
Vi har mange samtaler om fotball med ulike klubber og trenere, og den historien vi som oftest forteller for å illustrere nettopp noen av de poengene over, er denne:
Det skjedde på Flekkerøy for en haug av år siden. Flekkerøy er der barnefotballen spiller, altså de som er 8 til 12 år. I en av kampene stod det en liten gutt i mål. Gutten var ikke spesielt interessert i å stå i mål, og syntes at det var mer spennende å stå å se på alt det morsomme som skjedde rundt han i stedet.
Han så på de andre kampene, på ponniene som den gang red rundt banene.
På hoppeslottene, og på skliene. Og han tenkte på ALT ANNET enn fotball. I alle fall på sin egen kamp. For det andre laget scoret og scoret. Målene rant inn. Han kunne ikke brydd seg mindre, der han stod.
I pausen kom en tydelig irritert mor bort til treneren, og spurte med særdeles streng stemme; ”HVA har du tenkt til å gjøre med dette keeperproblemet?”
Laget vant ikke den kampen. Men gutten stod i mål i andre omgangen også. Vi heier på alle frivillige trenere, og jobben de gjør. Vi heier på foreldre også, men vi heier mest på de som står på sidelinjen og heier frem laget.
